Jeg kom hjem for over en måned siden, som jeg tror de fleste har fått med seg, og siden denne posten kommer såpass seint, er det kanskje ikke flere som leser denne bloggen særlig ofte. Men jeg synes likevel at et siste avslutningsinnlegg er på sin plass.
For å ta det siste først; som alle sikkert har fått med seg, har det vært et jordsskjelv på 8,9 magnitude med episenter utenfor Sendai et stykke nord for Tokyo. Ødeleggelsene er enorme mange steder i landet, men jeg har snakket med vertsfamilien og venner i Kanazawa, og der var det bare små skjelv som ikke gjorde noen skade. Også vertsbror som bor i Tokyo har det fint, huset hans klarte seg også, selv om mye visstnok veltet og falt ned fra veggene o.l.
Så tilbake til Norge. Før hjemreise var jeg jo i Tokyo i tre dager, og det var akkurat så lenge at jeg klarte å venne meg til at temperaturer på 12 grader jo faktisk kunne være litt kjølig det også. (Det hadde vært rundt -2 på det kaldeste i Kanazawa, og jeg syntes det var for kaldt til å gå an). Så jeg var litt nervøs for hvordan det skulle gå i Norge, jeg hadde jo hørt om de -20 som hadde vært i desember eller noe. Men jeg var heldig, det var bare rundt 0 de første dagene her hjemme, og selv om det selvsagt var kaldt det også, så gikk det mye bedre enn jeg hadde fryktet. Nå ble det jo selvsagt -15 igjen etter det, men det er imponerende hvor fort man venner seg til ting. Så jeg overlevde :p
Siden jeg kom hjem på en mandag, tok jeg like gjerne den første uka fri, før jeg begynte på skolen igjen mandagen etter. Å begynne på samme skolen som før, men i ny klasse, må være noe av det merkeligste jeg har gjort. Jeg var ny elev samtidig som jeg ikke var ny elev, sære greier. Men den nye klassen er kjempegrei, og siden det er en andreklasse, mens den forrige klassen min nå er i tredje, blir jeg nå godt kjent med to forskjellige trinn, og det er jo kos^^
Overgangen til å være i Norge igjen var ikke like hard som jeg hadde frykta, selv om det var veldig uvant i begynnelsen. En del vaner er vanskelige å legge av seg. I Japan hadde vi for eksempel ikke oppvaskmaskin, så vi vasket opp for hånd rett etter alle måltider. Etter den første frokosten her hjemme hadde jeg allerede vaska opp både tallerkenen og kniven før jeg kom på at det er totalt unødvendig her. Jeg har ikke kjørt bil selv enda etter at jeg kom hjem, og jeg tror det er lurt å vente litt til. Refleksene mine er nå nemlig en blanding av venste- og høyrekjøring, så det hender jeg blir veldig overraska når biler kjører på “innsiden” for oss i venstresvinger. Skumle greier.
Dessuten er det i tillegg også selvfølgelig ting jeg savner ved det japanske samfunnet. Som for eksempel kollektivtrafikksystemet. Men alle her hjemme irriterer seg vel også, så det er kanskje ikke noen grunn til å gå nærmere inn på det. Men det funker faktisk i Japan, var bare det jeg ville si. En annen ting er at bilister faktisk blinker når de svinger. Jeg husker fortsatt hvor overraska jeg var da jeg oppdaga det der nede. At de faktisk bruker blinklysene. Og da ble jeg jo selvsagt overraska igjen da jeg kom hjem, og den bilen jeg trodde skulle rett fram plutselig svingte til høyre.
Også er det mørkt og kaldt her, men det kan jeg kanskje ikke klage over, det er jo Norge tross alt, og jeg foretrekker faktisk norsk snø framfor den i Kanazawa, fordi den er ikke er like våt her. Også kan jeg jo si at jeg savna norsk skole mens jeg var der nede. Tro det eller ei, norsk skole er faktisk ikke like ille som norske politikere ser ut til å tro. Ikke så gøy med alle prøvene selvfølgelig, det er nok noe jeg må jobbe litt med for å bli vant til igjen. (De hadde selvsagt prøver i Japan også. Jeg pleide bare ikke å ta dem).
Så se det. Jeg er hjemme igjen, og har nå tenkt å google nettet for å finne bloggene til alle de nye utvekslingsstudentene som snart skal ned dit (håper jeg i hvert fall, det er kanskje vanskelig å få organisert ting nå:s )
Så dette blir aller mest sannsynlig det siste innlegget her. Håper det har vært gøy å følge bloggen min, jeg har i hvert fall hatt veldig mye gøy dette året og selv om jeg ikke oppdaterte så ofte, var det gøy å skrive den også.
Jeg skrev denne bloggposten fredag forrige uke, men fikk ikke lastet den opp foer naa pga litt internett som ikke virka og saant. Sorry:p
Fra fredag 21. januar
Jeg skal være med i talekonkurranse på lørdag, og burde vel egentlig skrive/lære meg talen, men jeg ga opp litt. Rifare, hvor jeg pleide å studere japansk, holder en japansk talekonkurranse for utlendinger hvert år, og AFS vil at vi i Kanazawa skal være med, så jeg må egentlig skrive og lære meg en tale utenat innen i morgen…
Det gikk forresten opp for meg som et skikkelig sjokk i forgårs at neste uke er min siste uke på skolen her. Den siste måneden har gått så ufattelig fort at jeg ikke skjønner hvor all tiden er blitt av. På lørdag er det altså talekonkurranse, på søndag er det avskjedsfest med AFS og vertsfamilier, neste lørdag avskjedsfest/karaoke med de andre utvekslingsstudentene i Ishikawa. En eller annen gang inni der skal jeg også ut med vennene fra klassen. Også fortsetter jeg med klubb fram til min siste skoledag, sannsynligvis 31. januar og drar jeg til Tokyo 3. februar. Utvekslingsstudentene i områdene hvor det snør drar alltid litt tidligere til Tokyo i tilfelle tog og busser stopper. Skal bo hos vertsfamilie der, men vet ikke om jeg egentlig har så lyst til det. Har lyst til å møte de andre AFSerne og dra rundt i Tokyo med dem…
Karatetreninga er forresten helt utrolig kald nå. Det er rundt 0 grader ute, og i rommene uten ovner omtrent det samme. Så å gå rundt barbeint på vanlig gymsalgulv (og matter, men de er like kalde), er ikke veldig gøy. Dessuten bruker vi samme dougi (klær) som i sommer da det var 35 grader. Hvis man vil trene karate i Japan er tydeligvis våren og høsten de beste tidene, for i sommer var det altfor varmt, og nå er det ikke lett å bevege seg riktig når føttene føles som to isklumper ><
Men siden sist jeg skrev har det vært jul og nyttår og jeg har vært i Kyoto. Dessuten var det センター試験 (center-eksamen) forrige helg. Det er en inntaksprøve til universiteter, som omtrent alle 3. klassinger i Japan tar, og hvis du ikke klarer den må du vente til neste år og ta prøven på nytt hvis du vil på universitet. Lærerne på skolen gjentok igjen og igjen at ”Husk at neste år på denne tiden tar dere denne prøven, så det er på tide å jobbe ordentlig fra nå av.”, og de snakket mye om det på nyhetene. Men der var det mest det at været var så ille at folk risikerte å komme for sent til prøven. De har visstnok problemer med været og snøen hvert år på denne tiden, men det var bare 5 elever eller noe som faktisk kom for sent denne gangen. 5 elever i hele Japan. Må jo være litt imponert over hvordan de får til ting her. Gleder meg ikke så veldig til å komme hjem til norsk kollektivtrafikk for å være ærlig…
Men altså, det jeg har gjort siden sist. Før jul kom det andre utlendinger til Kanazawa. De hadde dratt litt rundt i Japan, blant annet til Hiroshima og Kyoto, og nå skulle de bo hos vertsfamilier i Kanazawa i en uke og besøke en skole for noen dager. For at de skulle få oppleve litt skikkelig japansk kultur dro de for å ta på seg kimonoer, og vi tre AFS-studentene i Kanazawa fikk fri fra skolen for å være med.
Masse utlendinger i kimono:p
Jenny, Gus og meg:p
Etter å ha tatt på oss kimonoene og tatt masse bilder, fikk vi prøve oss på å dekorere fat med kinpaku, eller gold leaf. Det er noe Kanazawa er kjent for, og dette tempelet i Kyoto; Kinkakuji, eller Gullpaviljongen (tror det er det den kalles på norsk, men er ikke sikker) er belagt med gull fra Kanazawa. Det var litt vanskelig, for gullflaket er så ufattelig tynt at hvis du pustet krøllet det seg eller blåste bort. Men det var gøy å få prøve seg på det^^
Kinkakuji, fra da vi dro dit i jula
Jenny som jobber med sitt fat
Etter at alt det skikkelig japanske var over dro vi til ”Kanazawa 21 century contemporary museum”. Det var ikke like mye der egentlig, men de hadde et veldig tøft basseng.
Uka før jul dro jeg med Okaasan og Momo og spiste lunsj på KFC, for japanere spiser gjerne kylling på juleaften og rundt jul. Det var bedre enn McDonalds, men når det kommer til fastfood er jeg mer glad i den japanske Moss Burger, eller bare ramen (nudler):p
Turen til Kyoto er det ikke egentlig så mye å si om. Det var kjempekoselig, og vi møtte AFS-frivillige som hadde vært på sommercampen også, som var kjempekoselig, men å oppsummere er ikke så veldig spennende. Vi så på templer, spiste god mat, så flere templer, spiste mer mat, flere templer og tok altfor mange bilder. Vi kjøpte også mocchi/ankom med gressmak:
Jenny: Wow! It does taste like grass!
Meg: I know! Wait… have you ever actually eaten grass? I’m pretty sure I haven’t…
Jenny: But it tastes like grass…
Gus: But you’ve smelled grass. It tastes the way grass smells.
爆笑 XP
Jeg tror Gus er den smarte av oss. Men gress smaker ganske godt, faktisk. Selv om det smaker litt mye…. gress… Xp
Vi dro dit 23. desember, ble én natt og dro hjem 24., altså juleaften. Så julemiddagen min ble spist på bussen:
Det var ganske godt faktisk:p
Det begynte dessuten å snø da vi nærmet oss Kanazawa, så det ble hvit jul:p
Jul i Japan er ikke særlig stort, her er det nyttår man tilbringer med familien. Nyttårsaften spiste vi litt mer mat enn ellers og så på TV til etter middag. Det var koselig, men ikke så veldig spesielt. De to neste dagene var mer det jeg har hørt om japansk nyttår. 1. nyttårsdag dro vi til Otousans foreldre og spiste lunsj og middag der, og dagen etter var det Okaasans side av familien. Begge besøkene var veldig hyggelige, men jeg spiste altfor mye>< :p
En annen ting japanere gjør er å sende nyttårskort. De hadde egne luker i postkassene til å putte kortene i, sånn at de kommer fram 1. nyttårsdag. Mannen til LP-en min skrev rundt 500 kort, både til bekjente og til kunder fra jobben. Og bunken vi fikk på døra 1. januar var ikke akkurat liten den heller.
Jeg skal proeve aa skrive et ordentlig innlegg foer jeg drar hjem, jeg lover. Men jeg foer det fortsetter jeg aa legge opp noen videoer jeg liker. Denne fyren, for eksempel, han er helt syk paa aa etterligne andre sangere. De sangklippene de spiller i begynnelsen er med de ordentlige sangerne, og etterpaa er det han som etterligner:
Reklame med skuespilleren Watanabe Ken, jeg bare liker den:
Nyttaarsprogram med to komikere som utfordrer sportsfolk. Fotballbowling mot landslagsspillere:
Sorry, jeg lover aa proeve aa skrive en ordentlig bloggpost snart, men selv om det kanskje ikke virker saann, saa har jeg ikke hatt saerlig mye tid:p
Denne pcen er altfor treig til at jeg orker aa skrive noe langt, men japansk tv er ganske rare greier, og rundt nyttaarsaften tok det av, saa jeg tenkte jeg skulle laste opp noen av de jeg finner :p
ガキの使やあへんで！2010 逃走：
Egentlig handler programmet om noen komikere som ikke faar lov til aa le paa 24 timer, men i dette klippet er poenget at de ikke skal fanges av de i svarte klaer, for blir de det blir de bl.a. slaatt i hodet med toefler og lignende…
Samme program som dette, som gikk paa nyttaarsaften for noen aar siden:
Her er litt fra aarets program. De aapner skuffer for aa finne ut hva som er i dem, mens de proever aa ikke le:
Det var flere, men jeg finner dem ikke naa. Skal lete senere, men naa har jeg ikke mer tid, for jeg har en tale jeg maa skrive. 5 minutter lang, paa japansk og maa kunne den utenatt til 22. januar. Og jeg har ikke begynt aa skrive den enda…
Ogsaa er det foerste skoledag igjen i morgen, saa da har jeg ikke saa mye mer tid lenger>< Men jeg drar til Osaka med Momo og Otousan til helga, gleder meg^^
Skal proeve aa skrive et ordentlig innlegg snart, og laste opp noen bilder fra da jeg proevde kimono og fra turen til Kyoto 23. og 24. desember
Det er test week på skolen nå, og på tavla ved siden av tiden for prøvene står de reglene. Strengt tatt er det forbudt å ta med mobilen på skolen, men lærerne har visst skjønt at alle har den med likevel.
Jeg hadde egentlig tenkt å oppdatere bloggen for lenge siden, men jeg trengte å øve til JLPT (Japanese Language Proficiency Test) som jeg hadde på søndag, så jeg brukte all tiden min på det. Testen har nivåer fra 5 til 1, hvor 5 er lettest. Jeg tok nivå 3, og det var vanskelig nok. Det vil si, lesingen og lyttingen gikk helt fint (de snakka så utrolig sakte på lyttingen, det var flere som lo da eksemeloppgaven ble lest opp), men vokabulardelen, hvor man må velge riktig bruk av et gitt ord, sette inn synonymer og manglende ord og sånt, den var vanskelig. Så jeg aner ikke hvordan det gikk. Får ikke resultatet før i februar da, så jeg trenger ikke bekymre meg helt enda.
Japanske sykehus er forresten overbemannede. (De har ikke fastleger i Japan, folk drar til sykehuset i stedet). Det var ikke noe alvorlig som skjedde, men for en uke siden spilte jeg fotball i gymmen og landa rart på foten. Jeg kunne i gå på den først, så jeg kjølte den ned og prøvde å gå så lite som mulig, men hevelsen hadde ikke gått ned en uke etter, så lærerne på skolen maste om at jeg burde ta røntgenbilde. Så da dro Okaasan og jeg til det nærmeste sykehuset på lørdag (og legene sa akkurat det jeg trodde de ville si: Den er forstuet. Her, surr dette rundt, gå så lite som mulig og ikke tren på en 10-dagers tid). Da jeg kom dit gikk jeg først til én fyr, som så litt på den og sendte meg til røntgen. Der var det to folk som tok bilde, og så, etter å ha venta litt ble jeg kalt inn i et rom hvor tre personer venta, og så kom det en fjerde mann inn, som tydeligvis var den ordentlige legen. Det var i hvert fall han som forklarte og pekte på bildet og foten min og sånt. De andre bare var der, egentlig.
Bortsett fra det har det vel egentlig ikke skjedd så mye i det siste. Det begynner å gå opp for meg at det ikke er så lenge til jeg skal hjem, og det er ganske skummelt. Når venner og lærere snakker om planer og ting som skjer til våren, og jeg vet at jeg ikke kommer til å være her, er det en veldig sær følelse. Jeg føler dessuten at jeg kommer til å få kultursjokk når jeg kommer hjem. Ikke bare at det er kaldere (det var en dag med 18 grader her forrige uke), eller at bilene kommer til å kjøre på høyre side av veien igjen, det er bare så mange småting jeg har vent meg til her, som er forskjellig i Norge. Det er ikke så lett å sette fingeren på akkurat hva det er, men Japan er jo faktisk veldig langt fra Europa, og tankegangen når det gjelder en del ting er ganske annerledes. Slo meg spesielt da jeg begynte å lese den tredje Harry Potter boka på japansk, at det må være ganske vanskelig å oversette den, for alt er så annerledes, både språket og kulturen. Så jeg føler at når jeg kommer hjem, så blir det nesten som det var da jeg først kom til Japan (bare litt lettere, forhåpentligvis, ettersom jeg kan språket og sånt).
Jeg så forresten den nye HP-filmen (på japansk, det var litt sært, men ikke så altfor ille, faktisk) med venner fra skolen for en stund siden, og inne på kinoen hadde de massevis av plakater av folk fra filmen, og da en av vennene mine så plakaten med Slur (for han forresten ser utrolig slem og skummel ut), stoppet hun og utbrøt ”Han er jo helt lik læreren vår jo!” Ikke bare ligner de litt utseendemessig, men dette er den læreren som går rundt i gangene på skolen med en kjepp, kjefter på alle og får klassen til å bli stille bare ved å være der. Også hever han ikke stemmen når han er sint, så det høres enda skumlere ut enn om han hadde skreket. Tror jeg har nevnt det før, men jeg er veldig glad jeg ikke har ham i noen fag:P
Neste helg dro jeg med Jenny for å se den en gang til, denne gangen på engelsk. Den dagen var forresten enda morsommere (ikke bare fordi filmen var bedre på engelsk), men også fordi vi gikk utkledd som Pikachu. XP Vi følte oss ganske rare først (vi var vel det også), men da vi kom ut etter filmen og fikk vent oss litt til det, ble det kjempegøy. Små barn som så oss ble kjempeglade og utbrøt ”Pikachuuu!” og vinka tilbake når vi vinka til dem. En liten gutt viste oss en pokeball han hadde med seg, mens han gikk baklengs etter foreldrene sine, og noen japanske turister fra Hawaii (Hawaii er for japanere som Syden og Costa del Sol er for nordmenn) tok bilde med oss. Noen få folk så rart på oss, men de aller fleste smilte og vinka og utbrøt ”kawaii!” Det er forresten mye vanligere at folk har på rare klær i Japan enn det er i Norge, bare så det er sagt. Senest på søndag var det noen utenfor stasjonen som delte ut reklame iført apekostymer, og drar man til Katamachi (shoppinggate med masse karaokesteder og restauranter og lignende) ser man hver dag noen iført lolita-kostymer eller andre cosplay:p
Foran stasjonen i kanazawa
Ogsaa foran Kanazawa eki
Jenny paa vei inn paa bussen
Jeg var forresten også med karateklubben til Niigata-ken på grunn av en konkurranse, for to uker siden. Jeg deltok selvfølgelig ikke, men alle i klubben dro, og det var kjempegøy, selv om det var litt lenge å se på karate hele dagen. Folk var helt sykt flinke (noe som kanskje ikke var så rart, når de trener hver dag, og dette var konkurransen for de som allerede hadde vunnet innenfor sitt eget prefektur). Da vi kom fram begynte vi å trene med en gang, før vi dro til et ryokan (japansk hotell hvor vi sov på futon og fikk ordentlig japansk frokost med ris og misosuppe). Neste morgen stod vi opp klokka 5 for å trene ute. Egentlig hadde trenerne sagt at vi skulle løpe, men det endte med at vi gikk ned til stranda og trente karate der. Litt tøft å trene ute mens det blir lysere og lysere, men det var kaldt, så alle var litt letta da treneren sa han var sulten etter bare 20 minutter og ville tilbake til ryokanet. Så dro vi til stedet hvor konkurransene fant sted, og så på klubben vår som var med i katakonkurransen for jenter, lagkataen både for gutter og jenter og lagkumiten for jenter. Eneste vi vant var jentenes lagkata, men vi tapte der også dagen etter (som betød at vi kom på 3. plass, så det var ikke så aller verst). Da vi kom tilbake søndag kveld bestemte trenerne at vi skulle ha pause til prøvene slutter, som var litt deilig først, men nå har jeg lyst til å trene igjen snart, så det er ufattelig irriterende at jeg må vente rundt ti dager til på grunn av foten ><
Hadde egentlig tenkt å skrive en ordentlig post om uka i Nagoya også, men det skjedde aldri. Kan jo nevne kort at jeg hadde det helt utrolig gøy, og jeg savner det. Familien var så ufattelig koselig, og de ga meg også en japansk kokebok, godteri og et utrolig koselig kort til bursdagen min. Forrige uke spurte de meg til og med om jeg ville komme tilbake dit i vinterferien! Men jeg har ikke tid, noe som var utrolig trist for jeg savner dem. Skolen i Nagoya var også på mange måter morsommere enn Nishiko, fordi (tror jeg) ikke så mange der hadde tenkt seg på universitet, så de var ikke så interessert i å studere hele tida. Og guttene snakket faktisk til meg (det er Momos teori at guttene i Ishikawa-ken er mer sjenerte enn gutter andre steder i Japan), men det kan jo ha hatt noe med at i klassen min på Nishiko er det omtrent 14 gutter og 28 jenter, mens det i Nagoya var omvendt.
Jeg vet ikke hvor ofte jeg får skrevet framover (som om jeg har skrevet ofte før, men hysj), fordi det som sagt ikke er så lenge til jeg skal hjem, og det er en del ting som må ordnes og ting som skal pakkes og sendes og alt sånt, men jeg skal gjøre mitt beste. Har forresten fått hjemreisedetaljer også: Drar fra Japan 6. ferbruar kl. 16.20, med mellomlandinger i Hong-Kong og London, før jeg lander i Oslo 7. februar 10.40. Skumle greier.
En ting til, forresten. Kit-Kats i Japan har utrolig sære smaker. Jeg har ikke sett kjempemange, men dette er noen i hvert fall
Igjen, ikke noen lang oppdatering, jeg tenkte bare jeg skulle si jeg har det bra og er i live og alt det der. Denne uka er jeg på “utveksling i utvekslingen”, eller hva jeg kan kalle det. Jeg bor hos en familie utenfor Nagoya og går på en skole i nærheten. Og familien er utrolig koselig!^^ De har to små barn, en gutt på 11 og en jente på 8. Jenta er litt hyper, men utrolig søt og morsom (Jeg kan flere kanji enn henne, moahaha). Vi dro til et onsen i går kveld, hvor vi badet og spiste middag. I bilen på vei hjem begynte hun å lage en sang til meg, litt til melodien til Greeeens “Kiseki” og litt til noe hun fant på. Jeg er kjempeglad i vertsfamilien i Kanazawa, men med en vertssøster som alltid studerer og en vertsfar som jobber/bor i Nagoya er det ofte ganske stille. Dessuten er jeg ikke vant til å ha småsøsken, og det er kjempekoselig^^ (og litt slitsomt:P Vertsmor sier huset minner om en dyreparkXp)
Noe helt annet, det er ikke greit å sykle til skolen i regnvær. Det regna på fredag, og lærerne stod ved porten og sjekka uniformene til folk. De kjefta på de som var våte fordi de ikke hadde brukt regnkappa, og på de som var tørre fordi det betød at de hadde sykla med paraply, som er ulovligXp Momo og jeg ble kjørt så vi fikk gå forbi i fred, men omtrent halve klassen måtte levere lapper til Home Room lærern hvor det stod hva de hadde gjort “galt”:p
Laster opp et par bilder også, bare sånn fordi jeg har tid:p
Purikura:p
Internasjonal festival. Vi hjalp AFS med å selge brød fra Brasil. Jeg var hes dagen etterpå:p
Nå spiller Mai (8 år gamle jenta), “Til Elise” i naborommet:p Jeg spilte litt av den for henne i går, og det virker som hun har samme øvingsvaner som jeg hadde da jeg spilte piano; øve samme dag som pianotimen er:p
Japanske reklamer er ganske interessante. Japansk tv er egentlig ganske interessant, saann i seg selv. Det er masse forskjellige dramaer, noen er historiske og veldig serioese, som samuraidramet “Roumaden”, mens andre ting er heller mer userioest og enkelt. Dessuten er det haugevis av gameshows eller “variety shows”, hvor det vises klipp av folk som gjoer saere ting, deltar i saere leker eller kjendiser som reiser japan rundt med en babyape paa brystet. osv osv.
Som regel ser jeg ikke saa mye paa tv, for jeg har ikke tid, men hvis jeg foerst ser paa, er det masse reklameavbrudd. Og jeg merker at det ikke egentlig gjoer saa mye. At jeg maa vente tre minutter til foer jeg faar se hvordan apen Sakura har det i Akita-ken er ikke saa farlig naar reklamen som kommer er denne:
Eller denne:
Et program jeg synes det er goey aa se, men som jeg omtrent aldri er hjemme til, er vs. Arashi. Arashi er et `kremt` boyband, men programmet er kult.
Dette er en random spesial av showet fra forrige uke eller noe. Det er om aa gjoere aa ikke velte taarnet, og det er Cameron Diaz og Tom Cruise mot Arashi.
Skulle gjaerne skrevet lenger, men er paa biblioteket, og timen slutter snart. Faar proeve aa skrive et ordentlig innlegg snart
Så var sommerferien over. Ikke at det egentlig kan kalles ferie; med lekser og klubb og til og med skoletimer, men det var da i hvert fall mer fri enn vanlig. Nå var ikke jeg så mye på skolen at det gjorde noe, heldigvis, men det føltes likevel rart å ta på seg skoleuniformen og sykle inn for å ha klubb og lignende, når det egentlig var ferie. Jeg spurte en av vennene mine i klubb om de virkelig har skoletimer halve dagen noen dager. ”Men det er jo sommerferie?” ”Ja, men vi har timer i ferien” Jeg skjønner at de har lekser – det er for at de ikke skal glemme alt de har lært, visstnok, men når de har timer i tillegg er det strengt tatt ikke ferie, eller?
Men altså, sommerferien. Siden siste jeg skrev har jeg vært i Hiroshima, og Kyoto, og jeg har opplevd en ordentlig, japansk bunkasai. Jeg har tatt Shinkansen og sett tempelet på Miyajima. Så, denne bloggposten blir lang. Sånn. Nå er du advart.
Fra en togstasjon i Hiroshima
Hiroshima!
Jeg dro til Hiroshima 8. august, men siden jeg er så ufattelig lat har jeg ikke fått skrevet blogg om det før nå.
Jeg måtte stå opp skikkelig tidlig den morgenen vi dro, fordi AFS tydeligvis ikke trodde vi klarte å møte opp i tide til toget. I Japan er det nemlig veldig viktig å være i tide, og har man en avtale kl 12, kan du vedde på at de fleste er der i hvert fall 15 minutter før. Så vi fikk beskjed om å møte opp hele 40 minutter før toget fra Kanazawa dro. Det morsomme er at vi (altså Jenny, Gus og jeg) som regel alltid kommer i tide, mens (den japanske) lederen for kapittelet vårt omtrent alltid kommer for seint.
Fordi shinkansen (eller bullet train på engelsk) ikke går til Kanazawa enda (de bygger den nå, og den vil sannsynligvis være ferdig i 2014, tror jeg det var), tok vi et mer eller mindre vanlig tog fra Kanazawa til ShinOsaka, hvor vi kunne ta Shinkansen til Hiroshima.
Shinkansen ser litt ut som et fly inni, bare at man har mye mer beinplass. Det gikk selvfølgelig veldig fort, men det så ikke egentlig sånn ut. Det føltes på mange måter ut som et vanlig tog, men vi kom nå til Hiroshima på rundt to timer fra ShinOsaka, om jeg husker riktig, så det var nok ganske raskt likevel.
Jeg elsker Hiroshima! Det var litt rart at det bare var nye bygninger overalt (forståelig nok), men virkelig, den byen er koselig! Også er den så mye større enn Kanazawa! Og ja, jeg vet at Kanazawa er på samme størrelse som Oslo, men den føles mindre. Skulle ønske vi fikk sett mer av byen mens vi var der, men vi hadde ikke så mye tid.
Det første vi gjorde, var å dra til Genbakudoomu (A-bomb dome på engelsk). Den var mye mindre enn jeg hadde sett for meg, men synet av den var likevel veldig sterkt. Da atombomben ble sluppet over byen den 6. august 1945, sprengte den omtrent 600 meter rett over denne bygningen. Fordi sjokkbølgen spredte seg utover fra dette punktet, var det bare i dette området at bygninger ble stående.
A-bomb dome
Det var en litt morsom sky i naerheten av domen. Broa er den broa som ble brukt som siktepunkt da bomben ble sluppet
Fordi vi dro dit 8. august var det bare to dager siden 50-årsminnesmarkeringen. Derfor var det utrolig mange blomster og brev i Heiwa Koen (Peace Memorial Park), ikke så langt unna domen. I denne parken er det et slags minnesmuseum med forskjellige ting fra bombingen, og jeg fikk se flere ting jeg har sett på tv før. Det var for eksempel ”skyggen på steintrappene”, tror jeg den kalles. Det var en mann som satt på noen trapper, og på grunn av den ekstreme varmen gikk mannen bokstavelig talt helt i oppløsning. Det eneste som ble igjen var denne skyggen på trappene.
Et annet monument. Det var her de holdt minnesmarkeringen.
Skyggen etter mannen som satt der
Det var også en vegg med svart regn. Etter bomben hadde falt begynte det å regne svart regn, og fordi varmen fra bomben hadde vært så ekstrem drakk folk så mye av regnet de bare kunne. Det viste seg å være fullt av radioaktivitet (selv regnet på denne veggen, som stod 3700 meter unna der bomben falt), og det var selvfølgelig mange historier om alle skadene radioaktiviteten førte til også. Som den om gutten som holdt den ene hånda i vinduskarmen da bomben falt, og fikk et kutt i fingeren eller noe, som gjorde at når neglen på den fingeren vokste ut var den helt svart, og formen minnet mer om en sags klo enn en menneskefinger. Den svarte fargen kom av at den var full av blodlegemer, som gjorde at hver gang neglen falt av, begynte det å blø. De hadde en av neglene på utstilling, men jeg tok ikke bilde fordi det var altfor ekkelt, og jeg grøsser fortsatt ved tanken på det…
Veggen med det svarte regnet.
I tillegg hadde de masse andre ting jeg ikke hadde hørt om før, som takstein som smelta, skoleuniformer som ble brent på den siden som vente mot nedslaget men ikke på den andre og takplater av tinn som smelta og ligna mer på moderne kunst enn de flate platene de hadde vært før nedslaget.
Smelta tinnplate
Takstein...
Inne på museet var det en ganske rar stemning. Det var drøssevis av folk, men alle snakket lavt, nesten hviskende, og alle oppførte seg ganske alvorlig. Det var på mange måter deilig å komme ut av museet og bare sitte på en benk i parken utenfor og slappe av litt.
Til middag spiste vi okonomiyaki, Hirsohima-style. Japanere andre steder synes det er merkelig, og blir overrasket når jeg sier jeg syntes det var godt. (Det er ikke så veldig forskjellig, forskjellen er bare at de i Hiroshima putter yakisoba (stekte nudler) inni deigen).
Okonomiyaki i Hiroshima^^
Neste dag dro vi trikken til Miyajima (ja, de har trikk i Hiroshima! Fikk litt hjemlengsel:p). Miyajima er en øy litt utenfor Hiroshima by, og på øya er det et gammelt tempel som er bygget delvis over vannet. Tror dette var fordi de før i tiden mente at øya var guddommelig, og ikke ville bygge noe som kunne gjøre guden mindre ”ren”. Da vi kom ut om morgenen var det høyvann, så den røde torii-en var ute i vannet, men da vi dro hjem igjen var det folk som gikk ut til den, fordi vannet hadde sunket. På øya er det også en taubane, så vi tok denne opp til det høyeste punktet, og utsikten var helt utrolig! Men varmen ødela litt. Det var ganske mange folk der, så vi måtte stå en del i kø, i 36 varmegrader, mens svetten silte som bare det.
Trikk! <3
Tempelet paa Miyajima
Toriien i vannet, sett fra oeya
Ramune med maple-smak <3
Utsikten paa vei opp til toppen av oeya
Utsikt fra toppen
På vei tilbake til togstasjonen i Hiroshima fikk vi litt dårlig tid, for vi måtte rekke shinkansen til Kyoto. Tror vi kom 3 minutter før den gikk eller noe… Snakk om stress :p
På stasjonen i Kyoto møtte vi Rika, datteren til familien vi skulle bo hos fram til sommercampen. Samme kveld tok hun oss med til et lite tempel i nærheten av huset deres, hvor det var en liten sommerfestival. Det var så utrolig japansk og se barn løpe rundt i yukata-er (sommerkimono), og fiske etter gullfisk med papirhåv og spise taiyaki og takoyaki og alt mulig godt^^
Som jeg tror jeg har sagt før fikk vi ikke sett så mye mens vi var Kyoto, men det var fortsatt koselig, og familien var kjempegrei=) Dessuten var det første gang jeg så noe til alle folka som bor i Japan. Igjen, Kanazawa er på samme størrelse som Oslo, så jeg har ikke sett så mye til denne folketrengselen som man jo ofte tenker på når man hører om Japan. Men på stasjonen i Kyoto var det såå mange folk. Og stasjonen var diger! De hadde piler i trappene for å vise hvilken side man skulle gå på (venstrekjøring :p), og de hadde elektriske billettmaskiner som leste billetten din (til sammenligning er Kanazawa-eki så liten at det står folk og sjekker billetten din før du kommer opp på plattformen).
Bunkasai!
Om sommeren er det veldig vanlig for japanske skoler og ha en skolefestival, eller bunkasai. Nishiko (skolen min) hadde denne festivalen 27. og 28. august. Dagene før hadde førsteklassene brukt på å pynte klasserommene til forskjellige temaer. Noe hadde kafeer, noen spill, noen cosplay osv osv. Andreklassene framførte danser på scenen, så vi øvde på dette, og tredjeklassene lagde mat.
Teltene hvor 3. klassingene lagde mat^^
Alle klassene hadde også laget egne t-skjorter, så selv om vi fortsatt brukte skoleskjørtet og sånt, var det rart å se så mange forskjellige farger på klærne til folk da alle var samlet i gymsalen om morgenen. På formiddagen den første dagen framførte halvparten av andreklassene dansene sine, og på ettermiddagen var man fri til å gå rundt og spise mat, se på elever som danset og band som spilte og lignende. Min klasse framførte den første dagen, og jeg var ganske nervøs, for jeg er ufattelig dårlig på å huske dansetrinn og sånt, men det var utrolig gøy. Først danset alle jentene, og så var det guttene. De hadde fått låne skoleskjørtene til jentene, og framførte en ufattelig søt dans, så hele salen hylte av latter. Jeg fikk dessverre ingen bilder fordi jeg selv stod på siden av scenen, men de var utrolig søte. Etterpå var det tre gutter som tok den helt ut med andre kjoler og skjørt og parykker og dansa en enda søtere dans. XP Etterpå dansa alle en dans sammen, denne dansen:
Morning Musume – Love Machine:
Dagen etter danset resten av andreklassene, og jeg ble litt lei av hvor mange som dansa til sanger av AKB 48 (ikke at jeg er så glad i dem i utgangsunktet, men). De er en idolgruppe, og spesielt denne sangen har blitt spilt altfor mye i det siste:
AKB 48 – 会いたかった :
To gutter fra en annen klasse :p
En av klassene som dansa til AKB
En annen klasse med maids og cheerleaders :p
Noen flere gutter i skjoert:p Ikke min klasse da men:p
Etter det skulle Jenny komme, og da vennene mine hørte det ble tre av dem med ut for å vente på henne fordi ”Jeg vil se Helles venn!” :p Sammen gikk vi opp til det klasserommet som en av førsteklassene hadde gjort om til et spøkelseshus. De hadde teipet aviser foran vinduene og laget en slags labyrint av svarte vegger så man ikke kunne se noe som helst. Ved inngangen fikk vi en lommelykt, og inne i klasserommet hadde flere av elvene i den klassen kledd seg ut som lik og andre skumle ting. De var utrolig flinke, og det var ganske skummelt og utrolig gøy! Dessuten spiste jeg altfor mye god mat, og selv om det var varmt begge dagene, var det morsomt å se guttene i fotballklubben danse på den lille scenen utenfor skolen :p
Helga etter ble jeg med Jenny til hennes skoles bunkasai. Skolen hennes var eldre enn Nishiko, men de hadde en liten hage med gress og alt i midten! Der solgte tredjeklassene mat, og etter å ha snakket med noen av vennene til Jenny gikk vi inn og stilte oss i kø til spøkelseshuset. Og den var laaang! Vi ble stående i tre kvarter før vi måtte gå fordi Jennys vertssøster skulle danse og vi ville se henne (hun danser breakdance og er ufattelig god). Etter det gikk vi tilbake til køen, som ikke hadde blitt noe særlig kortere, og noen venner av Jenny joina oss i køen. Da vi endelig ble blant de 5 første gikk vi inn i en annen gang som var helt mørk, og der kunne vi høre skrikene fra de som var inne i spøkelseshuset. Her også fikk vi en lommelykt, og det var også en labyrint inne i klasserommet. På gulvet, skjult bak veggene, lå det folk og spruta vann på føttene våre, og da vi var kommet til dørene foran i klasserommet (klasserommene i Japan har dører både foran og bak i rommet), var det satt opp bokser som en slags tunnell vi måtte krabbe gjennom, så vi på denne måten kom inn i klasserommet ved siden av. Ikke for å være slem mot min egen skole, men dette spøkelseshuset var skumlere enn Nishiko sitt, mest fordi det var så mye lenger. På slutten tok vi igjen de foran oss, da, så et av ”spøkelsene” ble overrasket over å se oss, og utbrøt ”Oi, de neste besøkende!”, og ba oss gå noen skritt tilbake så han kunne få en sjanse til på å skremme oss :p
Nesten vaar tur i spoekelseshuset^^
Jeg elsker japansk bunkasai! Det var så mye gøy, og en skikkelig koselig slutt på sommerferien^^
Noe som ikke har noe med Hiroshima eller sommerferien å gjøre, men som bare er en mer generell oppdatering, så har jeg begynt å ta japansk historie på skolen nå. De gangene jeg skjønner noe er det veldig interessant, men som regel snakker læreren så fort, og referer til så mange personer og steder jeg ikke har hørt om, at jeg forstår veldig lite. Det morsomste med timene er når læreren stiller spørsmål til klassen. Hver time er det rundt 12 stykker som sover, så det er kanskje ikke så rart at de ikke kan svare, men det gjør det hele ganske morsomt for meg å høre på. Forrige uke snakket vi om 1500-tallet, da de første utlendingene begynte å komme til Japan. Det var noen kristne misjonærer, og læreren lurte på hvorfor de kom rundt 1549, og ikke før. Etter å ha spurt rundt 5 stykker, som ikke kunne svare, var det en som sa ”えーっと、ヨーロッパで色々あって、だから、日本にも色々したかった。” (Det var, eeh, ting som skjedde i Europa, også… så ville de gjøre ting i Japan også.) Hele klassen begynte å le, selv de som ikke hadde kunnet svare. Noen timer senere spurte læreren hvilket land ”Hispania” var, og da ingen kunne svare gav hun hintet ”Hvilket land kom Columbus fra?” En svarte ”England?” og en annen ”Sveits?”. Trodde jeg skulle dø XP
Fordi det er prøver neste uke har de fleste timene i det siste blitt brukt til repetisjon på egenhånd. Mattelæreren er en ung dame som de fleste elevene ikke kaller sensei (lærer), men bruker navnet hennes og legger til chan, som ofte brukes blant venner. I siste time på fredag kom hun inn og skulle begynne timen, da en annen mattelærer kom inn og sa at han skulle ha timen i stedet. Han er den skumleste læreren på skolen, en ganske høy mann som går rundt i gangene med en slags kjepp han bruker som stokk, og kjefter på alle som ikke følger uniformsreglene 100%. Da klassen så ham utbrøt alle ”Hvorfor?!” og begynte å protestere. På begynnelsen av hver time reiser vi oss og bukker, men de fleste lærerne er ikke så nøye på om man faktisk bukker eller ikke, så lenge man reiser seg når man skal. Denne læreren, derimot, ba oss sette oss igjen og gjøre det på nytt fordi noen snakket. Da vi så gjorde det en gang til var ikke det bra nok heller, fordi en fyr som hadde sovna i friminuttet ikke hadde våkna enda, men fortsatt lå over pulten og ikke hadde fått med seg at timen hadde starta. Så læreren gikk bort til ham, grep ham i skuldrene og løfta ham opp. Alle i klassen begynte selvfølgelig å le, men gutten så nesten vettskremt ut da han så hvilken lærer det var, og da læreren gikk tilbake til kateteret snudde gutten seg og sa ”doushite?!” Altså; hvorfor har vi denne læreren?! Resten av timen kjefta han på folk som ikke forstod det han underviste, og da en jente sa ”wakaranai” retta han på henne og ba henne si ”wakarimasen”, som er den høflige måten å si at man ikke forstår noe på (og den formen man egentlig skal bruke til lærere, men som de fleste bare bruker når de ikke har gjort lekser, kommer for seint eller ber om en tjeneste). Etter prøvene er over skal vi visstnok dele matteklassen i to, en for de flinkere elevene og en for de dårligere, og han skal undervise en av klassene…
Litt random engrish bare
Naar det er veiarbeid i Japan... :p
Saann helt til slutt, saa digger jeg denne filmen, og kommer den paa DVD foer jeg drar skal jeg kjoepe den^^
Det er blitt kaldere naa… og selv om jeg ikke likte det da det var 35 grader, synes jeg naa at 20 er kaldt…. Ser ikke fram til vinteren gitt.
Egentlig skal jeg ikke skrive noe, men jeg sitter paa biblioteket og kjeder meg, saa jeg oppdaterer bare for aa si at det kommer en post om resten av sommerferien saa snart jeg faar skrevet den:p
Jeg har forresten kjoept meg en elektronisk ordbok^^ Den kan skrive kanji, saa naa kan jeg endelig slaa opp alle de ordene jeg ikke skjoenner, ogsaa har den ordboeker for spansk, russisk, kinesisk, koreansk, italiensk, fransk og tysk, i tillegg til engelsk. Alt er jo japansk, riktignok, men det er fortsatt litt toeft. Ogsaa snille mannen i butikken som slo av paa prisen fordi jeg kjoepte den de hadde paa utstilling, uten at jeg spurte om det^^ Jeg liker Japan^^
Fordi det er kaldere naa (27 grader i gaar, riktignok, men 22 i dag), kan vi naa velge om vi vil bruke vinter- eller sommeruniformen vaar. Saa noen gaar rundt i de hvite poloskjortene, noen i de vanlige, vinterskjortene, og noen drar den helt ut og bruker jakka ogsaa. Selv om jeg har vendt meg til det japanske klimaet og synes 20 grader er kjoelig, er det ikke saa kaldt at jeg vil bruke jakke. Men aa maatte bruke slips hver dag, og aa finne den gylne grensa for hvor mye skjorta kan stikke ut av skjoertet uten at laererne sier noe, det er めんどくせー
